Notenavn på denne siden er internasjonale bokstavnavn, og tallet er oktaven: C4 er ettstrøken C. B betyr H (naturlig B), og B♭ betyr B (flatt B).
Begge stolpene viser skrevet tonehøyde, på én skala. Den øverste stolpen toner ut i stedet for å ende: bunnen av dette instrumentet er eksakt, toppen er ikke fastlagt i det hele tatt.
Kontrabassen er skrevet i F-nøkkel. Omfanget har en eksakt bunn og en åpen topp: den laveste tonen er E2, som er den laveste åpne strengen og derfor en egenskap ved stemmingen, ikke ved spilleren. Over den fortsetter omfanget bare – det finnes ingen tone der instrumentet stopper.
Det er derfor omfangstall for strykeinstrumenter er så ofte uenige. To kilder som oppgir ulike topper, motsier som regel ikke hverandre; de beskriver orkesterskrivemåte og solistisk skrivemåte, som virkelig er forskjellige.
Kontrabassen er et C-instrument: det klinger en oktav lavere. Hver tone i det skrevne omfanget flyttes med det samme intervallet, så det klingende omfanget er det skrevne omfanget forskjøvet som helhet – klingende E1 til G3. Ingenting er presset sammen eller strukket; et omfang transponeres nøyaktig slik en enkelttone gjør.
Dette er tallet som betyr noe når en komponist sjekker om en linje passer, eller en dirigent finner ut hvorfor kontrabassen ikke kan spille stemmen foran seg. Det skrevne omfanget svarer på «kan jeg lese dette»; det klingende omfanget svarer på «blir dette den tonehøyden jeg ønsket».
| Tone | Skrevet | Klinger |
|---|---|---|
| Laveste noterte tone | E2 | E1 |
| Laveste tone som er komfortabel for elever | E2 | E1 |
| Høyeste tone som er komfortabel for elever | G4 | G3 |
Uten en fast topp finnes det ikke noe notert spenn å måle en spiller mot, så det nyttige tallet er det andre: hvor en spiller i utvikling faktisk er trygg. The Whole Horn regner E2 til G4 som det skrevne omfanget for kontrabassen som er komfortabelt for elever, klingende E1 til G3.
Det er et omfang, ikke et gjerde. Det er der en spiller i utvikling er trygg nok til at tonen ikke er det vanskelige – ikke en grense instrumentet håndhever, og ikke en begrensning noen bør få høre at de har. Begge endene flytter seg utover med øving, i ulikt tempo, og de flytter seg av andre grunner øverst enn nederst. En elev som ikke når G4 i dag, er ikke utenfor omfanget; eleven er på vei dit.
Det finnes ingen enkelt høyeste tone å oppgi. Denne siden oppgir den eksakte bunnen og lar være å oppgi en topp, fordi toppen ikke er en egenskap ved kontrabassen – den er en egenskap ved passasjen og spilleren.
Den interessante variabelen på kontrabassen er bunnen, ikke toppen. Skrevet E2 er den laveste åpne strengen på et vanlig instrument med fire strenger, men orkesterstemmer går jevnlig under den – og derfor har mange kontrabasser en C-forlengelse på E-strengen, og derfor finnes det femstrengede instrumenter med lav B. En stemme skrevet under E2 ber om et bestemt instrument. Oppover finnes det ingen fast grense, som på alle strykeinstrumenter.
Den laveste tonen – E2 – kommer fra kontrabassens egen stemming. Alene blant strykeinstrumentene er den stemt i kvarter, til E1, A1, D2 og G2 klingende – og den noteres en oktav høyere enn den klinger, så den laveste åpne strengen står på notebladet som E2. Wikipedias artikkel oppgir begge fakta: bassen er «stemt i kvarter … i stedet for kvinter» og er «vanligvis notert en oktav høyere enn stemt for å unngå for mange hjelpelinjer under systemet.»
Ingen høyeste tone oppgis her. En streng som spilles med bue har ingen øvre grense, og tallene ulike orkestreringskilder oppgir for toppen, er uenige fordi de beskriver ulike ting – orkesterskrivemåte for gruppen, solistisk skrivemåte eller den fysiske grensen på gripebrettet. I stedet for å velge ett og presentere det som omfanget, oppgir denne siden den eksakte bunnen og sier rett ut at toppen ikke er fastlagt.
Omfanget som er komfortabelt for elever – skrevet E2 til G4 – er The Whole Horns egen instrumenttabell, den samme som selve appen leser. Overskriften angir konvensjonen: lo/hi = WRITTEN MIDI, learner-comfortable.
Det klingende omfanget utledes her fra de skrevne tallene ved intervall, det er ikke lagret – en lagret kopi nummer to er en kopi som kan være uenig med den første.
Den laveste tonen til kontrabassen er E2, fastlagt nøyaktig av stemmingen – det er den laveste åpne strengen, med klingende tonehøyde E1. Det finnes ingen fast høyeste tone, fordi en streng som spilles med bue ikke har noen øvre grense. The Whole Horn regner E2 til G4 skrevet som omfanget som er komfortabelt for elever, med klingende tonehøyde E1 til G3.
Det finnes ingen enkelt høyeste tone for kontrabassen. Det er en streng som spilles med bue: toppen avhenger av hvor langt opp på gripebrettet spilleren går, og flageoletter utvider den ytterligere, så publiserte tall er uenige. Denne siden oppgir ikke et tak den ikke kan belegge. The Whole Horn regner G4 som den høyeste skrevne tonen som er komfortabel for elever.
Den laveste tonen er skrevet E2, med klingende tonehøyde E1, og i motsetning til toppen er den eksakt: det er den laveste åpne strengen, så den eneste måten å komme under den på, er å stemme om strengen.
Det skrevne omfanget for kontrabassen som The Whole Horn regner som komfortabelt for elever, er E2 til G4, klingende E1 til G3. Det er der en spiller i utvikling er trygg – ikke et gjerde. Endene flytter seg utover med øving, og de gjør det i ulikt tempo for ulike spillere.
Nei. Kontrabassen klinger en oktav lavere, så det som er skrevet og det som klinger, avviker med det intervallet – den laveste tonen er skrevet E2 og klinger E1.
Det finnes ikke noe fast svar, fordi kontrabassen ikke har noen fast øverste tone. Fra den laveste tonen, E2, går omfanget så høyt som spilleren tar det. Spennet som er komfortabelt for elever i The Whole Horn, er E2 til G4.
The Whole Horn spiller alle tolv durskalaene i kontrabassens egen skrevne tonehøyde og F-nøkkel, så det du leser, er det du spiller.
Få appen → Omfanget til alle instrumenter